Brevet från Trond


Boppas kusin och barndomens bästa vän heter Trond. Trond är nästan på pricken ett år yngre än Boppa. På Boppas begravning så lästes det upp ett brev till Boppa från Trond. Eftersom Boppa var född i nord-norge, och Trond bor kvar där så är brevet på norska. Men försök läsa det ändå, för det är väldigt fint. 



Kjære Eirik, hei på deg!


Det vart ikke at vi fikk treffes på nytt her i Töcksfors. Eg hadde planlagt å feire 70-årsdag med deg og familien din til vinters, eg har så mye på hjertet, men så flytta du så uventa inn hos oss i Rana. Her om kvelden såg eg det kvitgråe ragget ditt mot himmelranda høgt oppe i fjellet, og litt etter landa du. Du fant meg på Falkflåget, rett øst om Englia, midt i det området der sauen beita om sommeren, og der vi plukka blåbær og tyttebær og storkosa oss.


En lang luftseilas kan ta på, men du kom fort til hektene, og eg kjente armen din rundt ryggen. Vi vart fort enige om at oppveksten vår var ei flott tid – så annerledes enn tida i dag. Englia var en isolert plass i verden, og verken du eller eg var spesielt pratsomme. Vi var bare virksomme. Det var en egen harmoni. Om sommeren kunne vi dagen lang bygge veger og diker med lekebilene. I neste omgang kunne vi bygge harehus. Vi hadde jo sett både harespor og hareskitt, og visst trengte haremamma hus! Så de som dreiv fangst på hare sto ikke høgt i kurs hos oss!


Det eg kaller forsvinninga di fra Englia, får mine tanka til å streife dagens flyktninger. Det høvde seg jo sånn at far din tok ingeniøreksamen i Sverige etter at han oppholdt seg der ei tid da Norge var under tysk okkupasjon. Med svensk eksamen vart det og arbeid i Sverige, og etter noen mellomlandinger rundt omkring kom dåkk til Töcksfors.

Når du forsvant fra Englia måtte eg skaffe meg andre venna i nabolaget. Og det var ikkje vanskelig for i Rana strømma folk til. Alt gikk så fort og i vår målestokk var alt stort. Men for deg var det ikke sånn. Dåkk bodd på små og stillestående plassa. Denne forskjellen forma oss ganske ulikt. Som ung voksen var du en snartur oppom her i det kaoset vi hadde – graving og bygging over alt. Vi levde i det som en normaltilstand, men for deg var det et brudd med di virkelighet.


Som du fortalte, mista du ikke kjærligheten til Englia og Rana av den grunn. Tankan gikk stadig tilbake til barndommens rike. Ja, det hendte at du bare fikk lyst til å avbryte det du holdt på med, hive deg på sykkelen eller det framkomstmiddelet som var for handa, og stevne nordover.


Og sånn vart det jo med denne siste turen opp til oss. Den kom brått på, nesten som et innfall. Du måtte bare dra. Og under sola har alt sin tid. Du har ei sterk og flott kone og to vidunderlige unger. Du har satt dine spor i Töcksfors og Sverige. Nå ville du tilbake til dine forfedres spor, til det barndommens rike som du elska så høgt.

Vi har tatt deg varmt imot og er veldig glade for at familien din var så innforstått med at du trengte denne siste reisa, at du hører sterkt til har oppe i Rana. Fra nord sender vi derfor de aller varmeste tankene til familien og takker for at vi fikk deg.


Trond Ørjan
på vegne av alt og alle i Rana